Av og til kommer man til noen veiskiller her i livet. Man må kanskje ta noen valg, eller ting endrer seg uten at man kan påvirke det selv. Dette året har foreløpig vært noe mer begivenhetsrikt (på godt og vondt) enn man kunne forestilt seg på forhånd. Samtidig er det spennende å se hva fremtiden bringer på livets mange plan. Kanskje man bare skal satse og se hvor det bærer? Man lever jo tross alt bare en gang.
Dette er forresten "den gule bilen", kjent for noen av dere. Da hun som har fungert som min mormor i alle år døde i sommer, og etterhvert opprydningen og delingen, alt dette fæle man gruer seg til, stod for døren, var det denne som definitivt hadde størst affeksjonsverdi for meg. Den ble min, men det er veldig rart å se den i hjemlige omgivelser. Dette var liksom den ene tingen vi kunne leke med som barn når vi var på besøk. Den "gikk varm" mang en gang i kjedelige "voksenselskaper".
Det er utrolig hvor mye morsomt og rart man finner når man rydder i et hus man tidligere aldri har rørt så mye som en skuff i. Dette var damen som tok vare på ting, så gamle 17. mai-girlandere, bilder fra 1800-tallet, kort og en lykkepenge er noe av det som har funnet veien hjem til Holmsborg. Koselige minner om et sterkt og langt liv er fint å ha med seg videre.
Under ser dere huset hun vokste opp i, som i dag er mitt hjem.
